Inspirert Dylan jagde bort regnet

OPPLAGT. Suverent startet Bob Dylan lenge før alle var på plass. 

Han virket absolutt velopplagt.

Dylan er som han alltid har vært. 

En halv time før tiden sto han på scenen og startet konserten som den mest selvfølgelige ting av verden. 

Etter jubel 

Halv åtte var klokka, og vi hadde ventet foran scenen siden halv seks. 

Vi ville sikre oss god plass, men nå begynte vi å bli lei, for å si det rett ut. 

Antakelig gjaldt det samme for mannen vi ventet på. 

Suverent ga han blaffen i alle som eventuelt måtte befinne seg på fottur gjennom Langesund 

og kjørte i gang mens turmarsjen fra parkeringsplassene var langt fra avsluttet. 

I sitt mest køntriinspirerte hjørne

Men akkurat det varte ikke mer en fem minutter. 

Deretter var det veksling mellom Dylan i tradisjonell akustisk utgave og den sugende, 

drivende rockesangeren han alltid drømte om å bli, godt støttet av et særdeles velfungerende band.

Se, han smiler!
"Mr. Tambourine Man" kom i en personlig, inspirert versjon, og se! 

Den gamle grinebiteren smilte! Flere ganger! 

Og gikk over i "Tangeled Up in Blue", med karakteristisk, raspende intonasjon og akustisk sologitar av typisk Dylan-merke. 

Liten og grå sto han der i sin sorte dress, furet, 

værbitt ut mot havet og sang tekstene som minst halvparten av publikum kunne på rams. 

Og han sang dem som om han mente hvert ord.

Så var det på med strømmen. 

"Watching the River Flow", "Positively 4th Street" og "Maggie's Farm" satt som de skulle, 

den sistnevnte med all den infernalske sarkasme som hører til. 

Dylan-konserter kan iblant ta sin tid før de tar av, men denne gangen satt det fra start, 

og et publikum med en grunnleggende positiv holdning til alt som overhode smaker av Dylan, var med på notene.

Vanskelig allsang
Kassegitarene og ståbassen kom fram igjen, og de som sto ti meter foran scenen sammen med Vardens anmelder

 gjorde iherdige forsøk på å synge med, naturligvis fullstendig til ingen nytte. 

Bob Dylan har gitt ordet synkope et helt nytt meningsinnhold, og den som skal synge i kor med ham, må St. tidlig opp om morgenen. 

Det fortelles at gitarhelten Leon Russel i sin tid gjorde sin første og eneste opptreden som bassist på Bangladesh-konserten,

 nettopp for Dylan. Ingen av dem som var tilgjengelige var villige til å prøve. Det kan godt være sant…

Konserten bølget fram. Mest trøkk var det i de elektriske låtene, 

og Bob besang den sagnomsuste "Leopard Skin Pillbox Hat" slik at den måtte ha utgjort et elektrosjokk for den stakkar som skulle ha den på hodet.

Blant de planlagte ekstranumrene kom kjenninger som "Like a Rolling Stone", Knocking on Heaven's Door" og "Blowing In The Wind". 

Den sistnevnte var så avgjort ikke konsertens høydepunkt, 

og presenterte et eksempel på en Dylan som ikke riktig visste hvordan han skulle tilføre en gammel gjenganger noe nytt og spennende. 

Det ble i stedet en litt sørgelig forvrengning av klassikeren. 

"All Along The Watchtower" hadde til gjengjeld mer snert, 

framført som den ble av en legendarisk rockepoet som etter hvert utstrålte en nokså påtagelig aura av "nå-får-det-være-nok-snart".

Aller siste ekstra ekstranummer var "Everybody Must Get Stoned", og å dømme etter bemerkningene fra diverse tilskuere på vei ut, 

var det atskillige som hadde tenkt å finne et dertil egnet vannhull for å følge oppfordringen, ledsaget av stemningsfull allsang. Uten synkoper.

Dylan har vært i Langesund. Han gjorde en god konsert, og jeg var der. Det var stas.

Olav Graasvold