I badet med Bob

Bob Dylan mettet 7000 sjeler på Norwegian Wood

- Jeg føler meg hjemme her. Jeg er født i Minnesota, der vikingene kom
lenge før Columbus, sa en sprudlende opplagt Bob Dylan på scenen i
Frognerbadet igår. 7.000 frammøtte fikk se en av de mest publikumsvennlige
konsertene mannen har gjort på lenge.
"All Along The Watchtower" åpnet konserten i velkjent stil. Dylan kappet
melodilinjene og nærmest snøvlet fram teksten. I "Tonight I'll Be Staying
Here With You" breker han så nasalt at vi nesten ikke har hørt maken. Det
er som det skal være - på godt og litt vondt.
Så kommer en sjelden fersk låt, "Cold Iron Bounds" fra det nye albumet
"Time Out Of Mind", og konserten tok en ny retning. Denne er vel så ny at
den ikke har hatt tid til å forandre seg til det nærmest ugjenkjennelige,
og den etterfølgende "Simple Twist Of Fate" är regelrett trivelig i sin
countrybetonte toneleie. Vi aner at han mer enn hygger seg.
"Silvio" har ligget fast som femte låt på flere konserten Bob Dylan har
gjort i det siste, som et slags eneste faste holdepunkt i et sett som
skifter fra gang til gang. At han forandrer så mange sanger fra gang til
gang bidrar til en løs og ledig lyd fra bandet, det blir aldri så
forutsigbart som hos alle de andre stadionlegendene, og er sikkert et
nødvendig trekk fra en mann som har vært på sin "never ending"-turne siden
1988. Det må bety at han bryr seg også, Bob Dylan er rik nok til at dette
må være gjort for moro skyld. I går hørtes det slik ut også.
Det er alltid et høydepunkt når Hans Bobhet tar fram kassegitaren, og når
publikum får "Mr. Tambourine Man" med på kjøpet, etterfulgt av "Masters Of
War" og en svært folkelig "Tangled Up In Blue" er låtvalget så staselig at
det ikke er måte på...
Stemningen lå tett rundt trærne i Frognerbadet. "To Make You Feel My Love"
fikk bare de varme følelsene enda sterkere fram i kveldslyset, og bidro i
tillegg til å gi konserten et countrypreg som hadde ligget der lenge, og
som her ble understreket med en steelgitar som bragte fram den helt store
lengselen.
Nå har Bob Dylan spilt så mange ganger i Norge på 90-tallet at det ikke
lenger er en begivenhet når han kommer. Konserter så strålende som i går er
imidlertid svært sjeldne. Norwegian Wood-helga i Frognerbadet gikk med
dette over i historien som et høydepunkt i norsk festivalhistorie. "Highway
61" tok konserten fram til en foreIøpig slutt, Dylan takket for frammøtet,
og så ut til å ha likt seg like godt som oss. "Forever Young" ble et
megetsigende ekstranummer, før nok en ny sang, "Love Sick" og selveste
"Blowin in the Wind" satte punktum. "A Hard Rains A-Gonna Fall" var det
bare meteorologene som (feilaktig) meldte denne gangen.

- Geir Rakvaag (Dagsavisen 980608)

 
Dylan danser

Presis som til en revolverduell stiller Bob Dylan på scenen i Frognerbadet,
iført Wyatt Earp-kostyme; svart dress med vest, hvit skjorte, svart knyttet
slips i halsen, blankpussede, svarte støvler. Han trekker gitaren, til og
med den er svart og hvit, og gir en konsert så full av overskudd og humør
at det i Dylan-sammenheng nærmest må regnes som historisk.

Med seg har Dylan en gjeng unge musikere som likner statister fra en
spagettiwestern. Uten å nøle dundrer bandet løs med en uvant versjon av
"All Along The Watchtower" dominert av kontrasten mellom et dundrende
trommekomp og en glidende steelgitar. Både dette og mange av de andre
arrangementene fristiller sangeren Dylan, som fraserer med en frihet som
kunne vært lånt av Frank Sinatra.
Dylan spiller selv sologitar og stiller seg opp i positurer hentet fra
gamle bilder av 50-tallets Elvis Presley. Og dette er bare begynnelsen. Ut
gjennom konserten stiller Dylan (57) seg opp med stadig nye og
halsbrekkende beinstillinger, alderen tatt i betraktning. I enkelte numre
danser han regelrett på scenen. Det pleier å være en sensasjon når Dylan
smiler. Nå er det som om han vil minne om sitt gamle utsagn fra
1960-tallet: "Jeg er bare en sang- og dansemann."

Føler seg hjemme
Repertoaret går slag i slag med en nydelig countryversjon av "Tonight I'll
Be Staying Here With You". Og deretter over i et mørkere leie, med den
dystre, iskalde "Cold Irons Bond" fra fjorårets fabelaktige CD "Time Out Of
Mind". Rå, elektrisk rock parrer seg med steelgitarens glidende klager og
trommekaskader som Tom Waits viIle nikket gjenkjennende til. Gradvis
oppfatter publikum at Dylan er blid.
Han snacker til og med, sier at han føler seg hjemme og mumler noe om Norge
og vikinger og Minnesota. Neste låt er den suverene kjærlighetsballaden
"Simple Twist Of Fate", som Dylan foredrar med maksimal, laidback
innlevelse. Stadig kjører han sine mildt sagt enkle, men minimalistisk
effektive Willie Nelson-aktige soloer på gitaren, mens han forvandler
Frognerbad-dalen til et kapell for rock'n'roll.
Begeistringen blir etter hvert så total at en hengiven tilskuer utbryter:
- Se! Han likner på Drillo!

Countryrock
Neste låt, "Silvio" er konsertens mest likegyldige, men så er vi over i en
akustisk avdeling med kontrabass, mandolin og kassegitarer, som innledes
med en gammel bluegrass-låt og som understreker at countryrock-stemningen
er den musikalsk bærende på denne konserten.
Også "Mr. Tambourine Man" går i et stillferdig arrangement, inkludert en
lang og populær munnspillsolo. 60-tallsklassikeren "Masters Of War"
framføres så mørkt og dirrende at den kunne vært hentet fra "Time Out Of
Mind", med en vill, akustisk Dylansolo høyt oppe på gitarhalsen.

Dans på scenen
Under framføringen av "Tangled Up In Blue" danser Dylan på scenen mens han
spiller. Deretter slår han over i den vanvittig vakre "Make You Feel My
Love" fra den nyeste plata. Fullt brudd til en rå versjon av "Highway 61
Revisited", som avsluttes som en 50-talls rocklåt.
Dylan takker for seg, men er snart tilbake, med lighter-svisken "Forever
Young" og deretter den dype og dirrende "Love Sick" fra den nyeste CD-en,
framført med en sitrende intensitet fra det allsidige bandet og
suggererende messing fra Dylan, som gir jernet i nok en gitarsolo.
"Rainy Day Woman Nos. 12 & 35" avslutter ballet, med hele Majorstua
gyngende til refrenget: "They'll stone you..." og så videre.
Dylan går ut igjen, men mirakel over alle mirakler, sannelig kommer han
tilbake for tredje gang, med en akustisk pang-versjon av "Blowin' In The
Wind". Den har for øvrig 35-årsjubileum i år, men ingen på Norwegian
Wood-festivalen er i tvil. Ingenting har skjedd. Svaret blåser fortsatt i
vinden.

- Fredrik Wandrup (Dagbladet 980608)


 
Flørtet hemningsløst

Det ble de gamle gubbers vår på Norwegian Wood: Lørdagen tilhørte Lou Reed
og Van Morrison. Og i går var det Bob Dylans tur å briljere. Midnight
Choir, 16 Horsepower, Hellbillies og Anouk ble statister. Søndagen dreide
seg utelukkende om en 57 år gammel jøde fra Hibbing, Minnesota, som intok
Frognerbadet med 500 sanger i hodet og offisiell status som tidenes
viktigste låtskriver.

Bob Dylan (57) hadde tatt på seg finstasen - og han leverte en gnistrende
konsert som fansen neppe kommer til å oppleve igjen.
Allerede fra første taktslag i "All Along The Watchtower" ble det klart at
dette kom til å bli en aften langt utover det man kan forlange. Bob Dylan
hadde ikke bare tatt på seg sløyfe, hvit skjorte, mørk jakke, bukser med
press og sølvstriper pluss blankpussede boots for anledningen; mannen
poserte og flørtet uhemmet med publikum, som nesten ikke trodde sine egne
øyne. Dylan virket kort sagt meget fokusert og ikke minst konsentrert, men
først og fremst virket han glad over å kunne være på hugget, med et
eksepsjonelt bra band i ryggen. Kanskje føler Dylan at han har fått Iivet i
gave på nytt, etter fjorårets hjertetrøbbel.
Nå virker Dylan sjeleglad over å få lov til å drive med det han kan
skikkelig: nemlig å være Bob Dylan! Og låtene han serverte på Norwegian
Wood, var tidvis veldig elektriske, tunge og rockete

Nytt liv
Akkurat der og da virket alt snakk om at rocken er død, og at gitaren har
utspilt sin rolle, temmelig meningsløst. I så fall maktet Dylan egenhendig
å blåse nytt liv i rocken med et knippe låter som du nesten aldri får høre
på radio lenger.
Jeg mener, kan noen tenke seg noe mer rocka og høyspent enn for eksempel
"Highway 61 Revisited" (på grensen til metal), "Sifvio", "Love Sick"
(skummelt bra) og "Rainy Day Woman"?
Også når Dylan kjørte helakustisk, svingte det faretruende. Klassikere som
"Mr. Tambourine Man", fortsatt uhyggelig relevante "Masters Of War" og en
rasende versjon av "Tangled Up In Blue", samt "Blowin' In The Wind", viste
en Dylan på hugget som aldri før.
Det hele var tiI å grine av. Som musikkjournalist er det lett å bli
blasert, men jeg skammer meg ikke over å fortelle at denne kvelden kjempet
jeg flere ganger mot tårene som presset på i øyekroken. I all sannhet en
rock-religiøs opplevelse.
Bob Dylan kan fortsatt være Bob Dylan slik jeg ønsker å huske ham når
mannen en gang går bort. Dette er noe å fortelle barnebarna om, banna bein.

- Espen A. Hansen (VG 980608)


 
Veldig vital Bob Dylan - etter hvert

Hans Bob-het brukte tid på å bli varm, men avsluttet knallsterkt i
Frognerbadet i går kveld.
Noen minutter etter klokken halv ni i går kveld innledet Bob Dylan sitt
sett i Frognerbadet med en annerledes og nærmest refrengløs versjon av "All
Along The Watchtower". Det er dempet, skjørt og bortimot tilbakelent, men
det er vanskelig å påstå at det svinger helt.
Og Robert Allen Zimmerman fortsatte nærmest like forsiktig prøvende med
"Tonight I'Il Be Staying Here With You". Det gikk noen sanger til, han var
innom "Cold Irons Bound" fra sin seneste plate "Time Out Of Mind", og vi
var ikke 100 prosent imponert. Men gamlefar behøvde et akustisk parti med
"Mr. Tambourine Man" i spissen for å bli ordentlig varm, for å være i
nærheten av bade-brølet som Van Morrison gjentatte ganger ble æret med
kvelden i forveien.
Merkelig nok virker det som om Bob Dylan i 1998-versjon trenger en
forenklet besetning med mandolin, akustiske gitarer og ståbass for å få nok
energisk utfoldelse. For mens han blir mer jordnær og rett frem, leker han
seg også mye mer. Når en dempet og strålende versjon av "Masters Of War"
avløses av "Tangled Up In Blue", har vi følelsen av å se Bob Dylan på sitt
aller beste. Idet han går tilbake til det elektriske, fortsetter
stemningene og melodiene å fosse ut.
Innimellom småsnakker han med publikum ved et par anledninger, virker
ekstremt blid og avslutter sitt ordinære sett med en ekstremt rett frem, og
tilsvarende høyspent elektrisk versjon av "Highway 61 Revisited".
Deretter bærer det lös på ekstranumrene, hvor den utagerende, elektriske og
ikke minst blide energien bare blir større og større. Med evigunge "Forever
Young" beskriver han hvordan han nok en gang låter - en drøy time ut i
konserten. Så holder voksne menn rundt hverandre og synger med på
"everybody must get stoned"-refrenget til "Rainy Day Women #12 & 35". Da er
Dylan aller best.
Med "Blowing In The Wind" - en sang han stadig sjeldnere legger inn i
repertoaret sitt - er allsangen komplett. Det har gått halvannen time av
konserten, og Bob Dylans "Never Ending Tour" er ferdig med sin Oslo-visitt
for denne gang, på dagen ti år etter at den startet.
Det mest imponerende med Dylans konsert er ikke hvor bra sanger han har -
det vet vi veldig godt fra før. Men snarere hvordan han fortsatt, 37 år
etter sin platedebut, klarer å bygge opp et sett fra en ganske lunken start
til en voldsom energi, stemning og kommunikasjon med publikum. Hvordan han
kan virke småsur og gretten i noen få sanger, for så å fange energien fra
publikum, spinne den inn i seg selv og sine egne sanger, og øse tilbake.
Etterhvert var det en ekstremt vital 57-åring som avsluttet årets
vellykkede Norwegian Wood-festival. Og vi håper å tilgis for allerede å ha
glemt Midnight Choir, 16 Horsepower, Anouk og Hellbillies - de andre på
dagens plakat.

- Kjell Henning Thon (Aftenposten 980608)